En dans som hedrer og forteller

Nina Tran har en helt spesiell historie bak opptredenen sin på UKM-festivalen.

Vi sitter i 1001 natt på Kimen. Det er stille rundt oss. Nina begynner å fortelle om dansen sin, og hvor viktig den er. Hun er sikker i måten hun snakker på, men jeg skjønner at dette er vanskelig for henne å snakke om.

Faren til Nina døde av kreft for tre år siden, og det er denne historien hun forteller med dansen sin.

Hun sier hun sliter med å uttrykke de følelsene hun kjenner på med ord, og at dans er viktig for henne for å få fram budskapet sitt. Hun synes contemporary dans er en veldig passende stil for henne, fordi den er uttrykksfull og følelsesstyrt.

Tilbake til starten

For å virkelig forstå hvor viktig denne dansen er for Nina, må vi gå tilbake i tid. Hun tar oss med tilbake til starten, for ni år siden.

– Han fikk et anfall midt på natta. Jeg våknet opp og bare hørte moren min rope meg ned, og jeg så han ligge der på senga. Så alle de følelsene kom ut på UKM-scenen var alle mine tilbakeblikk fra den kvelden jeg første gang skjønte at nå har det skjedd noe.

Hun skjelver litt i stemmen, og jeg kan nesten ikke begynne å innbille meg hvor vonde disse minnene er.

Nina prøver å se på den lyse siden av livet

Dans som snakker tusen ord

Nina innrømmer at dette er første gangen hun snakker om faren sin på denne måten, og at hun heller foretrekker dans. Samtidig er hun flink med hvordan hun ordlegger seg, og det er en seriøsitet i rommet som ikke helt kan beskrives.

Medfølelse, men også en interesse til å vite mer, er følelsene jeg selv sitter med.

Jeg vet ikke om du har sett Nina danse, men det er noe med måten hun danser på som er trollbindende; avhengighetsskapende nærmest. Hun danser med hele seg, på en måte få kan. Alle bevegelser, alle ansiktsuttrykk og hver eneste pust er en del av historien. Det er rørende, det er vakkert, og mest av alt er det Nina, helt åpen, som deler sitt budskap.

Nina Tran
Dans er den måten Nina liker å utrykke seg på

– Dans er på en måte den eneste muligheten min til å tolke det jeg føler. Det er ikke særlig mange som alltid forstår tolkningen min med dans.

Selv om jeg skjønner hva hun mener, så tror jeg ikke det var ett eneste menneske i salen som ikke forstod Nina der hun stod på scenen. Det var få som ikke ble rørt av opptredenen hennes.

Er ikke alene

Responsen i etterkant har også vært stor.

Hun smiler når hun forteller om alle som har kommet bort til henne og delt sin egen historie. Det er overraskende mange som kan relatere til min historie, sier hun.

– Det var veldig rørende. Jeg har møtt mange folk som kommer og klemmer meg og sier de virkelig har medfølelse. Det er så fint å vite at jeg på en måte har åpnet et slags nettverk for folk til å snakke om noe så tungt som kreft, for det er veldig mange her som har hørt om det og er pårørt av det.

Faren til Nina var syk i 5 år, alle visste at han kom til å dø, og hun syntes det var vanskelig, spesielt med tanke på at hun var så ung.

-Jeg var bare 14 år da jeg mistet faren min, og jeg syntes det er en alt for ung alder å miste faren sin på. Det har vært en tøff prosess, og jeg tar det dag for dag, for jeg merker at livet virkelig er så mye mer verdt enn det høres ut som.

Det er alltid mye følelser i dansingen til Nina

-Kreft er så urettferdig

Det er tungt å høre på Nina fortelle, men man blir engasjert også. Fotografen, Marcus, som har hørt på, skyter inn et spørsmål.

Han spør henne hvordan det var å vokse opp uten faren.

– Å vokse opp uten faren min er ganske så tungt. Og egentlig sa han aldri særlig mye men har var virkelig limet oppi det hele. Jeg merker det er så mange ting jeg opplever nå jeg skulle ønske faren min kunne oppleve.

Nina finner mye støtte i å danse, men hun sier hun også finner mye støtte i å engasjere seg i frivillige organisasjoner. Hun syntes det hjelper å snakke med andre som har opplevd det samme. Det leker seg et smil om munnen hennes mens hun forteller om menneskene hun har møtt som forstår hva hun har gått gjennom.

– Du vet, kreft er så urettferdig, og jeg ville på en måte hedre det på den måten jeg gjør det best.

Nina fikk stående appluas etter opptredenen sin

Julie Sanne Andersen
Tekst
Magnus Sørensen
Foto